Valor Mortis Praktisk forhåndsvisning: Fra cyberpunk-skyskrapere til kroppshorror og byller

Slutten av 1700-tallet og 1800-tallet virker fortsatt som om de har masse uutnyttet potensial for spill, og utviklerne hos One More Level ser ut til å ha lagt merke til denne trenden, siden de har tatt oss med til en pestherjet versjon av den napoleonske epoken i deres nye «soulslike»- Valor Mortis. Det finnes en demo hvis du vil prøve spillet selv, men på Gamescom fikk vi sjansen til å kaste oss rett inn fra starten av spillet og sjekke ut bevegelser, kamp, historie og verden.

Valor Mortis skiller seg på mange måter fra One More Levels to siste spill, men på andre måter ligner det ganske mye på Ghostrunner og oppfølgeren. Det er et lineært spill, ikke ment å vare i timevis, men det har en «soulslike»-struktur, med lamper du tenner når du når viktige sjekkpunkter, valuta å samle inn som du kan bruke til å oppgradere helse, utholdenhet, skade og mer. Det finnes også tøffe fiender og enda tøffere bosser, med fokus på en pareringsmekanikk som kan gi deg «one-shot kills», slik du kanskje forventer fra Ghostrunner-spillene.



Kampene er ganske enkle i « Valor Mortis. Du har raske og kraftige angrep, må balansere unnvike- og angrepsbevegelser med utholdenhetsmåleren din, og kan selvfølgelig parere for å bryte motstanderens balanse. Elementer som magi, skjult bevegelse og skytevåpen legger til et ekstra lag, men de er sekundære tillegg til kampsystemet snarere enn det som definerer det. Egentlig handler det bare om pareringer og støt. Når du skal slå til, når du skal forsvare deg. Tidsvinduet for parering er litt mer romslig enn i *Sekiro: Shadows Die Twice*, men du kan likevel ganske lett bli knust hvis du roter til pareringene dine mot tøffere fiender. Det er utrolig tilfredsstillende å møte flere fiender samtidig, lokke dem til å kjempe mot deg én mot én, bryte balansen deres og avslutte dem med noen blodige drapsanimasjoner. Når du kommer inn i rytmen, slik du gjør i Ghostrunner, vil du føle deg som en actionhelt som suser mellom kuler, kaster seg inn i kampen, hugger ned noen motstandere og deretter tar knekken på den siste fienden i en gruppe.

Den største forskjellen, og et av de viktigste tilpasningspunktene jeg fortsatt har i Valor Mortis, er at bevegelsen og fart er mye tregere enn i Ghostrunner. Det er ikke på langt nær like stort fokus på parkour og å hoppe mellom ulike kamparenaer, på grunn av spillets setting, men nå som fiendene har helsebarer og du forventes å utforske et område flere ganger før du går videre for å åpne opp alle rutene fremover, blir det vanskeligere å få den naturlige, kule følelsen som spiller – noe Ghostrunner gjorde så uanstrengt. Du er ikke en android med superkrefter i Valor Mortis, men en mann som er vekket til live igjen av en mystisk pest, og spillopplevelsen gjenspeiler dette. Likevel føles det som om fremdriften i Ghostrunner-spillene var noe One More Level klarte utmerket.



Valor Mortis Det har kanskje ikke bevegelsene fra One More Levels tidligere spill, og kampsystemet krever litt tilvenning, men det skinner klart gjennom i historien og miljøet. « Valor Mortis sikter høyere enn noen av Ghostrunner-spillene ved å levere en fortelling som fenger deg og skaper en verden verdt å utforske, snarere enn en sentral historie verdt å følge. Vi spilte ikke lenge nok til å se hvordan historien tar form, men det var absolutt nok spenning til å gi oss lyst til å fortsette å spille når oktober kommer. Napoleon (spilt av Vincent Cassel) snakker til oss som Cortana i Halo, og dukker opp med jevne mellomrom for å motivere oss som om vi befinner oss i frontlinjen. En mystisk lege som drar oss vekk fra et mislykket møte med en boss i body horror-stil. En pest som herjer blant de franske regimentene, og som gjør venner til fiender, men som lar oss beholde bevisstheten intakt. Det er mange tråder å trekke i i historien til Valor Mortis, og det vil være en stor motivasjon til å fortsette når jeg står overfor død etter død mot spillets bosser.

Etter bare en time med Valor Mortis er det vanskelig å komme med noen endelig vurdering. Bevegelsene og kampene er ikke like umiddelbart fengende som i Ghostrunner, men det ble bare bedre med tiden å komme inn i rytmen med pareringene, og jeg gleder meg til å lære meg spillets rytme. Det er et dristig nytt skritt for One More Level, et skritt som byr på en unik, spennende setting samt noen av utviklerens beste elementer fra tidligere spill.